Kjære venner og familie

Det har vært en bemerkelsesverdig tur til nå. Det slo meg at; jeg pleide å selge datasystemer. Og jeg skulle ha fortsatt med det ! Etter å ha forberedt båten og turen i 1/2 år var vi jo helt sikre på at NÅ var båten klar. Etter også å ha eid båten i 4 år var skipperen ihvertfall sikker på at nå var det bare å seile. Den gang ei. Den en måneders lange turen fra Norge til Portugal har nå blitt til snart 3 måneder her jeg sitter å skriver et sted ute på Biscaya. Det er langt ut i oktober og vi er ute i stormsesongen for lengst.. Her er det mot alle odds kjempefint vær til oktober å være, så ingen skal komme å si at vi kun har hatt motgang.

Langesundsnatta
Det hele startet friskt med avgang fra Blommenholm seilforening i Bærum 21. juli 1998, ca 2 uker "forsinket" i.h.h.t. planen. Vårt første etappe ble på ca. 150 m, hvoretter vi måtte søke "nødhavn" på bensinpumpene utenfor seilforeningen. Vårt første havari var et faktum, med motorproblemer som årsak. Mannskap og skipper var imidlertid så utslitt etter de siste dager og netters jobbing at det hele kom ganske beleilig. Mens vi ventet på en del til motoren fikk vi noen timer med etterlengtet søvn. Den første dagen på Den Store Turen ble fabelaktig. Sol og medvind ga topp stemning blant alle 5 ombord. Med fulle seil passerte vi Ferder fyr og satte kursen mot Kristiansand inn i skumringen. Da startet natta som senere har fått tilsagnet Langesundsnatta oppkalt etter byen som vi til sist karret oss i land i, utslitte som gamle gulvfiller men ved godt mot etter å ha mestret det hele. Rett etter Ferder begynte det å blåse opp. En forutgående diskusjon om hvorvidt vi skulle reve seilene eller ei, var med ett avgjort. Det ble holdt "kurs" i hvordan seilene på Radi skal reves da ingen andre enn skipperen før hadde seilt båten. Kurset ble hodt på 2 språk til alt overmål, men til ingen nytte. Før vi rakk å reve begynte ting å ryke og gå over styr på dekk, så alle mann fikk nok med å reparere skader og å sikre ting som løsnet. Imens økte vinden betraktelig. Det var nå FOR mye vind til at det var mulig å reve, og vi fant det best å klamre oss til båten og håpe at det hele skulle gå over (naivt ?). Vi beslutter etterhvert å finne inn i nærmeste by / havn og setter kursen mot land. Da det også var en stund siden posisjonen ble sjekket vet vi ikke lenger hvor vi befinner oss, annet at vi er et sted mellom Ferder og Jomfruland. Med kurs for land. Hmmm, skipperen tviler et øyeblikk på om dette er så lurt alikevel. Ja ja, nærmere land finner vi nok noen lett gjenkjennelige fyr og lykter som vi kan seile inn på... BRANN ropes det fra nedenunder og skipperen stuper ned i båten for undersøke. En brann i det elektriske anlegget har oppstått, og avverges "rolig" med en gryte vann. Brannen har imidlertid tatt all strøm fra navigasjonsinstrumentene og lyset fra kompasset. I løpet av natta knakk vindmøllestanga og VHFantennen som begge var montert i toppen av masta. Da mobilotelefonen hadde fått smake det våte element under brannslukkningen var vi nå også uten muligheter for kommunikasjon med omverdenen. Alle holder utkikk etter lykter og lys, men det er ingen å se, men.. LAND kommer det fra Merete på fordekket. Hun kan visstnok se land som ikke kan sees fra kockpit'en. 5 sekunder senere blir det hele klart for oss som sitter i bak også. Rundt på alle kanter ser vi svart land dukke opp av sjøen; men ingen lys ! I tilegg ser vi sjøen gå hvit på utallige steder foran og på siden av båten. URENT FARVANN . Vi snur ! Ordren kommer og en rask jib foretas uten videre fundering. Men for sent, Radi går på skjær med et kraftig dunk. Vi seiler heldigvis fort av igjen når vinden får tak i seilene. Resten av natta blir tilbragt i åpen sjø i påvente av dagslys. Skipperen styrer, og Andy sikrer løse gjenstander på fordekket som fråder av skummende sjøvann, mens Mette Ch. sitter i bunnen av kockpit'en og leser av kompasset (som er uten lys) når rormannen trenger å vite kursen. Inger er sjøsyk og Merete gjør alt for å holde alles humør på topp. Klokken 08:00 på morgenen går vi i land i Langesund og skipperen sovnet på brygga med ankerdrammen i hånden. Bare Merete hadde energi igjen og foreslo at vi skulle kjøpe Langesundsreker og hygge oss... (Hvor tar hun det fra ?) Etter en uke med forberedelser tar vi avskjed med familie i Kristiansand og setter kursen over Nordsjøen. Trodde vi. Vær og strøm gjorde av vi måtte legge om planen; istedet for Kristiansand - Dover tok vinden oss til østsiden av Danmark. Med melding om sterk kuling i mot oss, gikk vi klissblaute og møkkslitne til havn i Hirtshals. Etter at halve inventaret i båten lå til tørk på dekk og vi hadde fått i oss en biffmiddag Jack brasserte, kom det fram at det kun ville være to som skulle seile videre. Jack tok toget til Tyskland, og Jo Eirik foretrakk å fortsatte ferien tørr, varm og spyfri. Siden Mette Ch var i et tidlig stadie av å være en seiler (les: uerfaren), insisterte hun på minimal sjanse-seilas, fortrinnsvis kun dagseilas. Det tok dog ikke lang tid før Radi kun var bemannet med 1 1/2. Ved ankomsten til Fredrikshavn var det ikke mye lystbåtvennlig havnområde, så Mette Ch gikk ned for å kalle opp havnevesenet på VHFen. Dvs., hun sklei i trappa, fikk luka i hodet og over to fingre, besvimte og ble lagt i stabilt sideleie på dekk mens Inge manøvrerte seg inn i militært havnebasseng - uten motor (ladereima fungerte ikke). "This is military harbor, please leave the area" kom det plutselig fra en ropert på land. Men uten styrevind og motor gikk det senere enn de likte. Med akkompagnerende blålys hørte vi: "This is restricted area, leave at once!" Hvorpå Inge skriker:"Jamen, vi har ingen motor!" Vel, vi kom oss trygt til ei brygge og seilte videre til Grenå med to hovne blå fingre (ikke lett å jobbe med tauda, nei) etter at nye kart var innkjøpt. I Grenå fikk vi besøk av Ivan og Heine som også hadde hentet tre ladereimer for oss....

En Syrisk kjempe
Problemer med ladereima i motoren kuliminerte med fullstendig motorhavari midt i Storebelts separasjonssone for skip. Midt på svarteste natta, med tordenbyger rundt oss, befant skipperen seg mekkende med hodet i motoren, mens Mette Ch speidet ettser skip på kollisjonskurs. Det var ikke et vindpust å få hjelp av mens tankskip og Color/Stenaline-ferjer passerte hvert femte minutt. Det var bare å følge med på lanternene. Mens vi ligger i nordgående sone, ser det ut til at en båt passerer oss på babord side, nei vent nå litt - den endrer kursen. Plutselig ser vi både babord og styrbord lanterne, og topplanternene står rett overfor hverandre. Det store dråget har kurs rett mot oss, i en faretruende fart for oss som ikke kan bevege oss en fot. Skipperen kaster seg over VHFen og kaller opp"northbound ship 10 miles north of Big Belt, this is a sailingship without engine right in front of you. Norhtbound ship, please reply!" Taushet. Inge kaller to ganger til, forgjeves. Men så er det også for sent å kalle flere ganger, for den 16 000 tonners svarte kjempen fra Syria kommer så nærme at vi kun kan stå å vurdere om vi blir most eller sneier det svarte skroget. "Klarer vi det?" roper Inge fra luka. "Ja" roper Mette Ch med påtatt skråsikkerhet fra cockpiten. Da er bauen på syreren mellom 5-10 meter fra Radi, i en fart på minst 20 knop. Når den passerer oss ser vi bare bulben som er på størrelse med Radi, og det svarte skroget som er nærme nok til at vi ikke ser annet av båten. For oss ser den ut som Døden som passerer, og vi står tilbake skrekkslagne og forbanna over maken til arroganse fra den syriske broen. Så de oss ikke, hørte de oss ikke?  En ting er helt sikkert; vi kaller opp slepebåt for å få oss i sikkerhet. Mens vi venter på Heidrun-slepebåt, kommer en velsignende vind som igjen gjør Radi stolt og sterk. Heidrun får æren av å føre oss den siste biten inn i Nyborg gjestehavn, hvor ankerdrammen markerte opplevelsen av en beroligende livsglede. Vi klarte oss!

Nyborg
Det er blitt midten av august og Nyborg later til å være en søvnig men hyggelig dansk by i det vi tar fatt på prosjektet med å skaffe og installere ny motor i Radi. En av de første dagene møter vi en trivelig engelskmann på reise i seilbåt. Etter at han får høre om reiseplanene våre forærer oss han omtenksomt en fortellerartikkel hvor det står å lese: "Don'tcross Biscay after mid August - Robert Stebbing and Vicky Sanders find out why....". Stemningen faller et øyeblikk men kommer snart tilbake etter at fortellingen viser seg å ikke inneholde hendelser stort værre enn det vi selv har opplevd allerede. Radi skal nok greie brasene blir vi enige om. Men først må vi ha motor. Vi møter en rekke hyggelige dansker som på hver sin måte bistår oss i prosjektet. Aller størst takk går til vår nye venn Ole som blir vår motorkonsulent og medhjelper under hele oppholdet i Nyborg. Ole hjelper oss med utstyr, transport, kontakter og gode råd under hele prosessen. Ole kjenner "alle på Fyn" som har noe med båter og motorer å gjøre. Skipperen er også stolt over nå å kunne titulere seg som motor-ekspert ombord (selv om motorer ikke akkurat har vært min guttedrøm). Randi mønstrer på som kjærkomment nytt mannskap i Nyborg. Etter å ha brukt 7 minutter på å bestemme seg og 1 dag på å si opp jobben, tok Randi første fly fra Færøyene til Danmark; stikk den!  Sprekkferdige etter å komme avgårde forlater vi Nyborg 4. september 1998 med kurs for Kielerkanalen og Norsjøen. Det ble totalt 4 uker i det smukke Danmark. Det beste landet å strande i når du først skal strande.

Dover
Cornwall på syd-vest kysten av England er et område med en spesiell atmosfære. Rolig og avslappet tilbringer mange engelske pensjonister sine eldre dager i disse landlige omgivelsene med godt klima. Innbyggerne sørger for en sterk lokal identitet, med utstrakt bruk av sitt eget "Cornish" flagg, og hyppige utsalg hvor du får kjøpt "The Cornish Pasty", som er en velsmakende pai-sak i håndformat. Cornwall gjør også krav på å være stedet og opphavet til legenden om King Arthur og sverdet Excalibur. Falmouth, en av områdets største byer, har et kunstakademi med stort innslag av norske studenter. Studentene tok godt vare på oss med festligheter, og sin tradisjonelle Lunch på "Qayside Inn". Skipperen hadde en rekke tekniske prosjekter som måtte ordnes før avreise over Biscaya og tilbragte derfor store deler av tiden i Falmouth ombord på Radi. Visstnok finnes det en mengde fine kunstopplevelser i nabobyen St. Ives. De medreisende friller har røpet for skipperen at det var en fantastisk opplevelse å se byen og at det faktisk er hyggelig også utenfor havneområdet i Falmouth. Vel, det får bli en annen gang. Nå MÅ vi bare komme oss over Biscaya (før det blir vinter). Er det sant ? Godt psykologisk forberedt på en hard seilas over Biscaya forlater vi Falmouth 5.10.98. Skipperen har "utdannet" seg på å tyde værfax og har atpåtil installert radio / PC for å ta disse inn på skjermen daglig i løpet av turen. Værfax'ene før avreise lover faktisk godvær de første dagene og gir oss en 80% sjanse for å unngå flankene av den velkjente orkanen "George" som har herjet syd-østlige deler av USA i de foregående ukene. Etter 7 døgn i sjøen lander vi i Lisboa i Portugal etter en fantastisk seilas over Biscaya. Etter 7 døgn med medvind og sol, med ovnsretter og rødvin til middag lar jeg meg ikke lenger skremme til at det ikke går an å krysse Biscaya i oktober. Nå venter en etterlengtet gjenforening med Skipperens familie i Lisboa. Henrik (5) og Helene (2) har ikke sett pappa på 3 måneder og lengselen er påtagelig fra alle hold. Randi og Mette takket her for seg, Randi på vei til Alta, Mette Ch fortsetter på verdenshavene med Penelope. Vel blåst så langt!